Skal vi ha landbruk over hele landet?

Norge er et av landene i verden som har lavest prosentandel dyrkbart areal, og dette er kanskje noe som sjelden blir nevnt når det blir snakket om norsk selvforsyning og landbrukspolitikk. Under 3 % av Norges areal kan benyttes til matproduksjon, og store deler av dette arealet kan bare benyttes til produksjon av gress.

Kan man ikke bare dyrke noe annet?

Et argument som ofte dukker opp i diskusjoner om landbruk, er at man bør dyrke mer menneskemat og mindre gress. Noen tror visst at all matjord egner seg til å dyrke korn og grønnsaker, men slik er det dessverre ikke. Korn krever svært god jord, og kan derfor ikke dyrkes hvor som helst. Gress er mer nøysomt. Kornproduksjonen krever dessuten bruk av store maskiner som ikke kan kjøre i all slags terreng. Grønnsaker er enda mer kravstore enn korn, og vil ha lune, solrike voksesteder med god næring. De trives ikke i skyggen i bratte dalsider, mens gresset vokser både her og der. Det er med andre ord ikke bare å bytte ut gress med korn og grønnsaker.

Kanaliseringspolitikken

Norge lanserte en kanaliseringspolitikk for landbruket allerede på 1950-tallet. Målet med denne politikken var å utnytte all dyrkbar jord best mulig. Den jorden som er best egnet til kornproduksjon og grønnsaker skal brukes til nettopp det. Dette er i hovedsak flatbygder og kystnære områder med mildt klima. I områder der det ikke kan dyrkes korn og grønnsaker blir bøndene oppfordret til å drive med husdyr. Dyr kan beite selv i bratte dalsider, skog og fjellområder, og bidrar dermed til full utnyttelse av ressursene. Kanaliseringspolitikken skulle med andre ord gjøre Norge mest mulig selvforsynt med landbruksvarer.

Endringer i driften utfordrer kanaliseringspolitikken

De senere årene har derimot store arealer med kornjord blitt dekket av gress, fordi melkeprodusentene har blitt oppfordret til å utvide produksjonen. Og de eneste stedene man kan ha virkelig store melkegårder her i Norge, er nettopp på flatbygdene, der det egentlig skulle dyrkes korn. Nå er det kyr og gress der i stedet, mens vi må importere korn til kyrnes kraftfôr. Samtidig legges gårder ned i distriktene, for der er det ikke lenger økonomi til å drive med melkeproduksjon. Dette fører til gjengroing av landskapet og redusert selvforsyningsgrad. Ser du beitende kyr i distriktet, er det altså all grunn til å ta bilder av dem og skaffe deg kopier gjerne med en rabattkode, for om noen år, vil du nok ikke få se beitende kyr i fjord og fjellstrøk.

Konsekvensen kan bli enorm

Den arealendringen som har skjedd hittil er dessverre bare begynnelsen. I 2034 kommer løsdriftkravet, som krever at alle bønder med båsfjøs må bygge nytt eller gjøre om de gamle fjøsene. Samtidig viser utregninger at det ikke er lønnsomt å bygge løsdriftfjøs for færre enn 30 dyr. Problemet er bare at de store gårdene ligger i kornområdene, mens melkegårdene som ligger i gressområdene har i gjennomsnitt 18 kyr per gård, og de fleste av dem har ingen mulighet til å utvide driften. Løsdrift er i utgangspunktet en god idé, men dersom støtten til nybygg ikke økes dramatisk, vil løsdriftkravet rasere det norske distriktslandbruket.