Fremtiden for landbruket?

Med gjennombruddene innen genetisk forskning, i kombinasjon med det økonomiske systemet som vi har i verden i dag, kan det virke som om livet til gårdbrukeren kommer til å forandre seg i den nærmeste fremtiden. Spesielt vil press fra Verdens Handelsorganisasjon, samt den egne politiske viljen fra Norges høyrepartier, lede til at bønder i Norge vil bli tvunget til å legge om driften. Flere bruk kommer til å bli slått sammen til større og mer rasjonelle enheter.

Et baktungt landbruk i Norge?

Det kan lett hevdes at landbruket i Norge, på grunn av de mange statlige subsidiene er blitt noe baktungt, også når det kommer til å finne spesialiseringer og nisjer som øker verdien av bøndenes produkter, eller som kunne tvinge dem til å skaffe andre inntekter, som for eksempel bruk av utmark eller gårdsbygg for turisme, jakt og organisert friluftsliv.

For mange små bruk?

Noe av det som trekker mange unødige resurser ut av norsk landbruk er i tillegg at mye arbeid går til spille, gjennom at brukene er for små, og fordi mange bønder pleier alt for små beholdninger med dyr, i forhold til det vi ser i utlandet.

Nå er det sant at Norge er kaldt og at vekstsesongen er relativt kort, om vi for eksempel sammenlikner med New Zealand eller Spania, men dette er fortsatt ikke en god grunn til at et gårdsbruk kun skal være halvparten så stort, som i nabolandet Sverige, eller en fjerdedel så stort som i nabolandet Danmark. Selv om Danmark har en langt større dyrkbar flate, har bønder i Norge, der hvor jorda kan dyrkes, de samme mekaniske hjelpemidlene til rådighet.

I de norske bygdene kan man finne småbruk med 15 kyr som ligger opp mot hverandre, og hvor hver bonde strever med å få tiden til å strekke til, i stedet for at han slår seg sammen med naboene, bygger et moderne fjøs med plass til flere hundre dyr, og samtidig får en skiftordning med normale arbeidstider, og en moderne driftsform.

På New Zealand kan et gårdsbruk på 600 dekar bli bemannet av rundt fem personer, som sammen tar seg av rundt 300 melkekyr, samt 100 stuter som går og blir feitet opp til slakt. Selv om kyr i Norge ikke kan gå ute hele året, må det finnes en mellomting mellom det ene ekstreme og det andre, som kan virke positivt økonomisk,for den norske bonden, så vel som for skattebetalerne som subsidierer hans magre eksistens.

New Zealand sitt landbruk gir forøvrig et godt sammenlikningsgrunnlag med Norge, om man ser bort fra det mildere klimaet i landet, og de større dyrkningsflatene. Her var jordbruket regulert på samme vis som i Norge, frem til landet havnet i en økonomisk krise, som førte til at alle subsidier ble innstilt på nittitallet. Deretter har alt blitt drevet med et fritt indre marked.